Minneord: Balaram Pradhan

En dag i 1972, da jeg satt alene på mitt nye kontor som sjef i Butwal Power Company (BPC), kom det inn en ung mann og spurte om jeg hadde en jobb for ham. Balaram Pradhan presenterte seg som sønn av en kjøpmann i en liten by øst for Butwal, nyutdannet elektroingeniør fra et universitet i India. For meg var det som en gave fra himmelen, og jeg ansatte ham på flekken som min assistent.

Et par år senere overtok han jobben min som direktør for BPC med meg som rådgiver. Da anlegget i Tinau-elven, Nepals første vannkraftverk bygd i fjell, stod ferdig i 1980, ble det tatt over av staten. Men Balaram ønsket ikke et liv som statstjenestemann. Han sluttet i BPC og startet sitt eget firma. Balaram var en mann full av ideer, – aldri redd for å prøve ut ideene sine i praksis, med vekslende hell rent forretningsmessig. Han var en mann med et stort hjertelag, trofast mot sine venner, sine idealer og sine prinsipper.

Et tiår senere møtte jeg Balaram tilfeldig på gaten i Kathmandu. BPC var da i gang med sitt tredje kraftverk, – tolv ganger så stort som Tinau. Vi hadde nettopp mistet vår norske prosjektleder som ble nødt til å reise hjem. Jeg spurte Balaram om han kunne tenke seg å ta over jobben. Svaret var ja. Og siden, i ulike sammenhenger, har vi to holdt sammen, selv etter at jeg ble pensjonist med base i Norge og bare kortvarige besøk i Nepal. På det viset fungerte vi to veldig effektivt sammen, takket være e-post og Skype.

Vi kunne ofte være uenige, men alltid på basis av en plattform av gjensidig lojalitet og tillit. Balaram hadde den usedvanlige egenskap å kunne uttrykke sin mening rett fram, ofte på en provoserende måte, men likevel uten å ødelegge vennskapet. Han etterlater seg et utall av venner, store og små fra alle samfunnslag, som i dag, sammen med hans egen store familie, sørger oppriktig over hans bortgang. At det var hjertet som sviktet, var ikke uventet. Han hadde nok overanstrengt det med sin omsorg for andre.

Fred over hans minne!

Odd Hoftun.