«Jeg er Kausila»

Tjueto år gamle Kausilya Chaudhary (i rosa sari) tilhører madhesi-folkene og bor i Rupandehi på slettelandet sør i Nepal. Det å bruke sitt eget navn har gitt henne en mye sterkere identitet.

Tekst: UMN/Terje Holmedahl

I landsbyen ble hun bare kalt «Makhans svigerdatter», slik tradisjonen er. Hun likte ikke at hun ikke fikk bruke navnet sitt og opplevde at hun ikke hadde noen egen identitet, men hun turte ikke protestere. Dette å kunne få bruke sitt eget navn og ikke svigerfarens ble etter hvert viktig for henne.

Kunnskap og styrke
Hun ble med i en kvinnegruppe i landsbyen. Det er United Mission to Nepal sitt Fred og forsoningsprosjekt som har slike grupper for å løfte opp de underpriviligerte kvinnene i samfunnet og hjelpe dem til å se hvilken innsats de kan gjøre i samfunnet. Gruppen gir kvinnene kunnskap om deres rettigheter og muligheter og der kan de hente styrke hos hverandre.

«Kall meg Kausila»
Nå bestemte hun seg for å ta i bruk sitt eget navn. Den første hun sa det til, var sin egen mann. Deretter ba hun resten av familien om å kalle henne Kausila, – og naboene. Når de glemte seg bort, smilte hun og sa: «Jeg er Kausila, vær så snill å kalle meg Kausila!» Da var hun blitt gruppeleder, og når hun ledet møtene, startet hun med å si navnet sitt og oppmuntret de andre til å bruke sitt navn.

Navn og identitet
For oss i Norge er det så opplagt å bli gitt et navn og at dette brukes at det er vanskelig å forstå problematikken. Navn og identitet er så sterkt knyttet sammen. Derfor er dette en utbredt måte å undertrykke kvinner på.

Les boken «En venn blant tusen» av Pratibha Manaen (kan bestilles fra HimalPartner).

Støtt prosjektet «Fred og forsoning».