Audun og jeg er i en landsby mellom byene Biratnagar og Itahari, like ved Indias grense. Landskapet er flatere, men fjellene ruver i det fjerne. Jeg ser geiter, høns og bøfler som gresser mens de stirrer ut i luften. Barn som løper med sekken på ryggen. Et par gule skolebusser.
Tekst: Line Konstali
Foto: Audun Nedrelid
I skolegården er det ikke en eneste betongflekk og ingen kunstige lekeapparater. Barna leker mer naturlig enn norske barn, og de lever tettere på naturen. Skolen med gulfargede vegger er nyoppusset. Rektoren har fått bevilget penger til et nytt bygg, og ECEC har innredet klasserommene med pedagogisk materiale.
Lærere med bedre selvtillit
Barna stiller opp i rader og fremfører sitt morgenritual. Det starter med giv akt, og avsluttes med den nepalske nasjonalsangen. Så får vi noen blomsterkranser rundt nakken.
Deretter går vi fra klasserom til klasserom. Klassene har fremføringer når vi kommer. Sanger om farger, sommerfugler og andre konkrete ting fra deres virkelighet. I en av klassene ønsker læreren at vi forteller litt om Norge. Vi forteller om at vi også har fjell som i Nepal, men også hav. I tillegg forteller vi om vintre som får naturen i Norge til å sove litt før den våkner til liv igjen om våren.
– – Dere skal vite at det er veldig stas når dere kommer, sier Paul Basnet. Han er den lokale ansatte i ECEC.
– – Det stemmer, samtykker Bijay Tamang. Han jobber egentlig på hovedkontoret i Kathmandu, men har reist hit i anledning vårt besøk. -Da jeg var barn, gikk jeg også på en skole som var støttet av en organisasjon. Det var morsomt da vi fikk besøk av de hvite menneskene. De kom fra et helt annet land, og vi gledet oss.
Etter klasseromsbesøkene snakker vi med både rektor og lærere om ECEC. Skolen ble et bedre sted da ECEC kom, sier de. Lærerne fikk også bedre selvtillit i jobben sin.
Tradisjon og hypermodernitet
Etter besøket setter vi oss i rickshawen. I løpet av et kvarters kjøretur, i et område som er preget av jordbruk og få fasiliteter, kommer vi til et toppmoderne kjøpesenter. Her er den tradisjonelle kurtaen buttet ut med fancy merkeklær, og jentene kan vise mye mer kropp enn på landsbygda.
Kontrastene blir ikke mindre når jeg setter meg ned i stolen på en fancy kaffebar som har en meny med utvalg fra flere av verdens kontinenter. Bak en glassdør ser vi en gruppe studenter i svarte arbeidsantrekk sitte rundt et konferansebord. De er alle velfriserte og ser moderne ut. En kvinne ikledd dressjakke og kort skjørt fører undervisningen. Bijay forteller at det er et baristakurs som gir unge jobbmuligheter.
Varm velkomst og fnisete tenåringsjenter
Etter lunsj går ferden videre til en annen skole. Den ligger i samme område, men virker fattigere. Likevel er både elevene og lærerne like entusiastiske over å få besøk.
Det er ikke enkelt å få til en like god samtale med denne rektoren som den forrige. Han snakker ikke engelsk og virker ikke like forberedt på besøket.
Audun filmer og tar bilder av barna i lek. En gruppe med jenter på vei inn i tenårene kommer bort til meg. De har fine fletter og kler skoleuniformen de har på seg. De fniser og forsøker seg på noen engelske høflighetsfraser. Jeg svarer, og de fniser enda mer. En av dem legger et par røde blomster i hånda mi og smiler bredt mens hun går arm i arm med sin venninne.
Vi setter oss inn i rickshawen, mens Paul og Bijay kjører scooter. Den er eid av ECEC, slik at de ansatte ikke skal basere seg på sjåfører i dette området.
Krydderte med ordføreren
Turen går videre til kommunehuset, og vi skal møte ordføreren i området. Vi drikker masala chai (nepalsk melkete med krydder) med ordføreren og snakker om manglende bevilgninger fra myndighetene fordi barna er av lav kaste eller kasteløse. Han understreker at ECECs tilstedeværelse er ønsket og at de utgjør en forskjell.
På kvelden samles vi på en lokal restaurant i byen Itahari.
-La dere merke til noen forskjeller på de to ulike skolene? Spurte Paul.
Vi svarer at vi opplevde at den første skolen hadde bedre lederskap enn den andre.
-Godt observert, svarte Paul.
-Den første skolen drives av en rektor fra bramin-kasten. Myndighetene lytter til ham, og de bevilger også penger hvis han ber om det. Den andre skolen drives av en rektor som er dalit (kasteløs).
Da gikk det et lys opp for meg. Den andre rektoren snakket heller ikke engelsk. Han har mest sannsynlig levd et helt liv med færre muligheter enn den første rektoren.
