Fortjeneste, eller nåde

Til ettertanke: Jeg sto ved foten av Potala-palasset og beundret det mektige bygget fra det 12. århundre. Plutselig ble jeg forstyrret av en merkelig lyd bak meg.

Randal Frivold, Landkoordinator, HimalPartner
Begge foto: Peter Grubyi

Da jeg snudde meg, fikk jeg se en lam mann som bøyde seg og strakte seg ut i full lengde på fortauet rett ved siden av meg. Etter en del strev, klarte han å reise seg på sitt ene bein, klappe hendene sammen over hodet og på brystet før han igjen la seg i sin fulle lengde på den kalde brolegningen og ble liggende stille et øyeblikk. Et grovt lærforkle og «håndsandaler» av tre var den eneste beskyttelsen han hadde mot grunnen han lå på. Da kroppen lå utstrakt, startet han bevegelsen med å kjempe seg opp på nytt, – igjen og igjen.

Han gjorde dette hele dagen, rundt og rundt på den store hellige plassen, høysetet for tibetansk buddhisme. På tibetansk kalles denne praksis med bot og fortjeneste for «kora» og finner sted på hellige steder, ved templer, og endatil de hellige fjellene.
Jeg tenkte på mannen resten av dagen mens jeg klatret de talløse trappetrinnene og stadig trengte å stanse for å drikke vann og få igjen pusten. 3.700 meter over havet er lufta svært tynn i Lhasa, hovedstaden i den tibetanske autonome republikken i Kina.

Jeg fortsatte å reflektere over den lamme mannens hengivenhet med å gjøre seg fortjent til guddommelig gunst, grunnleggende i buddhismen, tett sammenvevd med læren om reinkarnasjon, syklusen av fødsel og gjenfødelse.

Mens jeg grunnet på forskjellene i forhold til vår kultur, våre tradisjoner og vår tro, ble jeg minnet om hva Jesus sa. Det største budet i vår vandring for å lære Gud å kjenne er å elske Gud og å elske vår neste som oss selv. Det er tilsynelatende et enkelt bud sammenlignet med de store anstrengelsene for å utføre «kora». – Men jo mer jeg tenker på det, – å virkelig elske vår neste er ikke alltid en enkel ting å gjøre.

For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem. (Efes. 2.8 – 10)