Flommen har tatt mange liv og fratatt folk hjem og levebrød. Nå har vi fått historier fra hjelpearbeiderne som har jobbet tett på de katastroferammede.
Hundrevis av flomrammede har evakuert til midlertidige hjelpesentre. Våre medarbeidere i United Mission to Nepal (UMN) har besøkt fire slike sentre. Her er noen av de sterke historiene.
Anitas historie – Mistet hjemmet
Sammen med sine to sønner arbeidet Anita med gravearbeid langs veiene. Hjemme på kjøkkenet hadde hun gjort klar lunsjen, slik at de kunne spise i pausen. En politimann kom og advarte dem om flodbølgen som var på vei. De løp til huset, men det var allerede for sent. En stor bølge av gjørme hadde skylt inn i hele huset. Anita tok tak i begge sønnene sine, og de løp for å komme seg i sikkerhet. De har mistet alt de eier og står uten hus og hjem.
Mohans historie – Bar sin syke far på ryggen
Mohans far har tuberkulose, og da flommen skylte inn over landsbyen deres, visste han at faren ikke var i stand til å komme seg i sikkerhet. Han bar derfor faren på ryggen mens han desperat forsøkte å få hele familien i sikkerhet. Familien mistet alt de eide i flukten. De er takknemlige for hjelpen de får på senteret, men samtidig også bekymret for fremtiden.
Saritas historie – Alle grisene på småbruket ble drept av flodbølgen
Saritas familie på seks rakk å komme seg bort fra den massive flodbølgen. Sorgen var likevel stor da de mistet alle grisene i tragedien. Småbruket de eide ble revet i stykker og grisene overlevde ikke de mektige naturkreftene. I tillegg mistet de huset og alle sine eiendeler. De har både mistet inntektsgrunnlag og hjem. «Jeg er nummen og fortsatt i sjokk,» forteller Sarita.
