Anette Ostrø bestemte seg for at hun ikke ville hate dem som drepte broren Hans Christian for 31 år siden. Snart viser hun filmen om ham i kirken der begravelsen fant sted.
Av Stein Gudvangen, KPK – stein@kpk.no
27 år gamle Hans Christian Ostrø ble bortført og drept i Kashmir i 1995. Søsteren hans er filmskaper og har gjennom flere år jobbet med et dokumentarprosjekt for å fortelle brorens historie og få fram hvem han var. Nå er filmen Svanesang fullført og klar for visning.
Få har sett det ferdige produktet, og det får heller ikke vi, men Kristelig Pressekontor har sett traileren som gir et innblikk i hva som skjedde da han ble kidnappet og senere drept, og også i det spennende livet HansChristian levde.
Søsken
Det var bare de to søsknene, Hans Christian og Anette. Selv om de var nokså ulike, sto de hverandre nær i oppveksten og de første årene av voksenlivet.
Så skjedde det utenkelige.
– Det var noen få år mellom oss, og vi var venner. Vi var på ferie, vi festet sammen og kom i puberteten sammen. Vi var ganske forskjellige. Han var en kunstnersjel, en søkende og ekstrovert fyr. Nysgjerrig. Jeg var streitere, sier Anette Ostrø til KPK.
Hans Christian ligger begravet på Nøtterøy som familien er sterkt knyttet til. Vi møter Anette utenfor domkirken i Tønsberg hvor biskop Sigurd Osberg forrettet i begravelsen. Det gir derfor mening å vise filmen om Hans Christian i domkirken, noe som skjer 2. november.
– Levde fullt ut
Anette har mye fint å si om broren sin.
– Han levde de 27 årene han fikk, fullt ut. Som gutt var Hans Christian intenst opptatt av ting. Alt fra indianere til musikk. Han elsket musikk og var flink til å spille gitar og synge, og en stund var han gatesanger, forteller Anette om broren som ikke hadde ro i seg til å fullføre videregående, men hoppet av og begynte på Romerike folkehøgskole i stedet.
– Der fikk han selvtillit og fikk spille teater, blant annet som doktor Stockmann i Ibsens En folkefiende, forteller hun om Hans Christian som søkte flere ganger på Teaterhøgskolen, men ikke kom inn. Derfor gikk han andre veier. Etter flere avslag ble han med friteatergruppa Stella Polaris og startet etter hvert sitt eget teater, Katarsis.
– Der gikk han mer i retning fysisk teater og spilte på avantgardistiske steder hvor de trakk mye folk. Mens han holdt på med det, fikk han et stipend og bodde et halvår i utlandet. Han vurderte så å dra til Brasil eller Bali, men så ble det India fordi han kjente en skuespiller som fortalte om de store episke stykkene som spilles der, med masse kostymer og store masker i en teaterform som kalles kathakali. Det er et gudespill bygd på de vediske skriftene, der hender og øyne er viktige og hver bevegelse har betydning, sier hun.
Dette kommer tydelig fram i klippene fra opptak Hans Christian sørget for under oppholdet sitt i Kerala sørvest i India: – Han var skikkelig modig og skulle bo hos en bramin-familie. De ga ham kallenavnet Hamsa som betyr «Den Gylne Svane». Hans Christian var religiøs og ba til Gud. Samtidig var han opptatt av buddhisme og hinduisme. Teaterframføringen i India foregikk i templer over flere dager. Han øvde hardt og ble kjempeflink. Det ser du i klippene. Etter fire måneder hadde han en eksamensforestilling og han fikk ordnet med en drakt som han skulle komme tilbake til Norge med. Han skulle også invitere indiske musikere hit og ha en forestilling på Black Box-teateret. Opptakene ble sendt hjem etter hans død, opptak han hadde håpt at NRK skulle vise, forteller Anette.
Kidnappet
Men ingenting av dette skulle det bli noe av. 4. juli i 1995 blir fire vestlige turister kidnappet av en gruppe islamister i den indiske delen av Kashmir. Saken fikk stor oppmerksomhet.
Hans Christian hadde fullført oppholdet sitt hos bramin-familien i Kerala og skulle hjem til Norge, men ville først se Kolkata og New Delhi og så dra på pilegrimsvandring i Kashmir.
En rekke uheldige omstendigheter gjorde at Hans Christian ble tatt til fange. Kidnapperne var gruppen Harkat-ul-Ansar som krevde å få utlevert lederen sin og 20 andre medlemmer av organisasjonen som satt fengslet i India. Kravene ble ikke innfridd, og Hans Christian ble drept, trolig den 13. august. Han ble funnet halshugget. Drapet skjedde trolig da han forsøkte å rømme.
Amerikanske John Childs rømte natt til 8. juli. Dagen etter ble Hans Christian tatt til fange sammen med tyske Dirk Hasert, for å erstatte Childs. Tross sterke appeller om løslatelse, ble ingen satt fri. I desember 1995 kunngjorde kidnapperne at de ikke lenger hadde noen gisler. Briten Paul Wells, landsmannen Keith Mangan, amerikaneren Donald Hutchings og Dirk Hasert er aldri funnet. De antas alle å være døde.
– Jeg vil ikke hate
Hans Christian sendte brev fra India og ringte foreldrene før han ble fanget. I fangenskap skrev han tekster som han gjemte i klærne. Av dem går det fram at han kjempet for livet og mot hatet. Når han innser at han neppe vil overleve, skriver han et avskjedsbrev til familien.
– Jeg leser ut av det han skriver at han forsoner seg med at han skal dø. Han kjemper med frykten, men greier å tilgi drapsmennene sine. «Jeg vil ikke hate, for da blir jeg som dem», skriver han. Jeg har alltid hatt tilgivelse som et mål, men for meg er forsoning et bedre ord. Hans Christian etterlot seg en arv, og jeg er inspirert av ham når jeg sier at jeg ikke bærer på hat. Rett etter at han døde, var jeg rasende og fikk nesten et sammenbrudd, men jeg kjente på det samme som ham. De var indoktrinert av sitt hat mot kristne og mot Vesten, og hvis jeg hater, er jeg ikke noe bedre enn dem, sier Anette Ostrø som kjenner sterkt på savnet.
– Jeg skulle ønske at Hans Christian var her.
Som ung meldte hun seg ut av Den norske kirke. Nylig meldte hun seg inn igjen, for kirken er blitt et fellesskap hun gjerne vil høre til i: – Min gudstro er en tro på noe større. Og slik jeg ser det, var de som drepte Hans Christian, ofre for sine omstendigheter.
Formidler håp
Anette beskriver filmen om broren som en dramatisk historie som ikke ender godt, men som samtidig formidler et håp: – Vi må aldri slutte å tro på det gode i mennesket. Jeg tror filmen gir et bedre bilde av Hans Christian enn det vi hadde fra før. Den forteller hvem han var, med alle sine styrker og noen svakheter. Den gir et bilde av kontraster og nyanser gjennom utdrag fra tekstene hans. Vi får fram de kunstneriske egenskapene hans, og jeg føler at filmen gir et bilde av en person som var spesiell og som opplevde noe spesielt og valgte å gå ut av livet med et lys, sier søsteren – og filmskaperen – Anette Ostrø. KPK
FAKTA
Hans Christian Ostrø
- Hans Christian Ostrø var en norsk musiker og skuespiller, født 23. november, 1967.
- 4. juli i 1995 ble fire vestlige turister kidnappet av en gruppe på 40 militante islamister i Lidderdalen i Kashmir, nordvest i India, av gruppen Harkat-ul-Ansar, også kalt Al-Faran. De krevde å få utlevert sin leder, Masood Azhar, og 20 andre medlemmer av organisasjonen som satt fengslet i India.
- Da ett av gislene, amerikanske John Childs, rømte natt til 8. juli, ble i stedet norske Hans Christian Ostrø og tyskeren Dirk Hasert tatt til fange dagen etter.
- Ostrø ble drept ved halshugging, trolig den 13. august, sannsynligvis mens han forsøkte å rømme. Ingen av de øvrige gislene er funnet.
- Hans Christian Ostrøs søster, Anette, er filmskaper og har etter flere års arbeid fullført en dokumentarfilm om broren. Den heter Svanesang – på engelsk The Golden Swan – og har premiere under Bergen internasjonale filmfestival (BIFF) i oktober.
- 2. november blir den å se under en spesialvisning i Tønsberg domkirke, i regi av Kirkeakademiet. Etter framvisningen samtaler Anette Ostrø med Line Konstali fra HimalPartner som driver kristent arbeid i Himalaya.
